....

Igår hadde Eivind bursdag å hadde fylt 24år. Va nede på grava hannes tili på dagen lamme ho Tonje åsså for vi ned da det va blidt mørkt med Marthe. Det va kjæmpe mange dær å familien til Eivind va åsså dær. Det va så mange lys å det va så godt å stå dær samla rundt grava hannes å minnes han med artie historie å teoria om kordan han ville ha feira bursdagen sin vest han hadde vært blandt oss. Har aldri sedd så mykkje lys å så mange folk med ei grav før, å eg trur det jor godt for familien hannes at vi va så mange som va dær. Han e dypt savna å vill aldri bli glømt. Tente no et lys for Jeff åsså dær. Han e åsså dypt savna å vil heller aldri bli glømt. Det va de to som holdt oss her nede samla å det mærkes godt at dem e borte for alle e splitta på en måte å vi samles ikkje på samme måte længer. Men det e væll bare nåkka som e nødd tell å gå seg tell.

Sku jærne vært å tent lys på grava tell far åsså , men får ta det neste gang mamma skal dit. Det blir nokk ikkje så lenge tell. Det e så uverkeli å tenke på at 3 eg kjente godt å va gla i no e borte, å det på under 4måna. Det skal ikkje gå ant! E det rart man blir litt paranoid? Når månan nærme seg slutten så stekk det ækstra i meg å det e næssn så eg å alle andre bare går å vente på å få en tell telefon om nåkka trasi.
Å det plage meg sånn at eg e så roli å at det kjennes ikkje ut som at far e borte, koffør kom eg over det så mykkje fortar en det med eivind å jeff? Det e det jo ingen som kan svare på desverre, eg får bare vente å se ka tia kjæm med.
Men en ting e no bra sekkert å det e at eg savne far å sku ønske eg kunne få høre stæmmen hannes å holde hanna hannes en siste gang. Va så ufatteli gla i han...