Sitter å blar gjennom det jeg har skrevet på dataen så kom jeg over et dikt jeg har skrevet ,er litt usikker på når jeg skrev det. Liker egentlig ikke det jeg skriver med engang så har liksom ikke giddet se på det før nå, å jeg må virkelig si at jeg ble nesten litt stolt :p Er nåkk endel inspiret av alt som har skjedd, så noe godt kom jo utav det på enmåte. Å hva er vitsen med å la et dikt jeg selv mener er bra ligge bortgjemt? Er på dialekt da men noen ganger blir de bedre sånn :)
Vest eg va en engel
Vest eg va en engel
skulle eg ha reist jorda rundt
å smakt nye smaka
sedd nye religiona og kultur
eg sku hoppa i strækk
kjørt alle de farlie karusellan
eg aldri torte ta når eg levde
Vest eg va en engel
skulle eg gådd ved sia av mine kjære
eg sku bært byrdan demmes
løfta dem opp når dem va nede
eg sku laga lys på de mørkaste daga
sku ha kviskra dem i søvn å strøkke dem over håre
å sakt kor mykkje eg ælska dem mens eg levde
Vest eg va en engel
skulle eg tålmodi se mine kjære bli gammel
eg skulle ha glatta ut rynken demmes
bært dem over i paradis
jedd dem mine vinga
så dem kunna fådd opplevd alt dem ikkje opplevde
mens dem levde..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar